Det begynte med Arnold Schwarzenegger (Terminator og Predator) og Sylvester Stallone (Rocky og Rambo) og fortsetter i dag med Henry Cavill (Supermann), Ben Affleck (Batman), Jason Momoa (Aquaman) og Dwayne Johnson (Black Adam). Svulmende muskelkropper har tatt over kinoskjermene. Disse er med på å sette standarden for hva som er den perfekte mannekroppen.
For å få en fysikk som den som vises i dagens superheltfilmer, må man trene masse. Det å bruke kroppen, er kjempebra for menn (og kvinner). Det gir mer struktur og disiplin i hverdagen, økte testosteronnivåer og redusert risiko for mange sykdommer. Men… dette gjelder bare opp til et visst nivå. Tar man ting for langt, vil helseeffekten være negativ, snarere enn positiv.
Overdimensjonerte kropper spiller på vår urnatur
I mine yngre dager, veide jeg på et tidspunkt 124 kilo. Jeg var ikke feit. Jeg var bare veldig muskuløs.
Inspirert av treningsnettsider, kroppsbyggere og filmikoner, løftet jeg jern for harde livet. Jeg likte det, og trodde det bare var bra for helsa. Det er jo trening, og trening er jo bra. Lite visste jeg at den aktiviteten jeg holdt på med, er noe veldig annet enn den vi mennesker har godt av.
Det var noe som gikk opp for meg først da jeg ble eldre, og fikk en bedre forståelse av kropp og helse.
Det å trene styrke, er jo ikke uheldig i seg selv. Problemet oppstår når man tar ting til det ekstreme, slik jeg gjorde. Det å veie 124 kilo, er ikke naturlig. Ikke 100 kilo heller, for den saks skyld. De oppbulkede kroppene vi ser i Marvel-filmer, er ikke naturlige kropper. Det er kropper som er produsert gjennom unaturlig trening og spising.
Grunnen til at de appellerer sånn til oss, er at vi er psykologisk innrettet mot å verdsette deres karakteristikker. Det er en kjent sak at menn liker former hos kvinner: pupper og rumpe. Dette bunner i at dette symboliserer fertilitet. Det viser at dama har godt med ressurser å dedikere til avkom.
Hos menn, er muskler ettertraktet. Brede og velbygde skuldre, slagkraftige overarmer og en sterk rygg er tegn på en kapabel og god forsørger og beskytter. En fyr som kan få tak i mat, bringe denne maten hjem og overvinne menn og dyr i kamp. Fra urtiden til den greske antikken til i dag har den muskuløse mannen hatt appell.
Det vi ser i vår moderne kultur, er at de primale preferansene og lystene våre stilles ovenfor eksponeringer som ligger langt over de vi er vant med. Vi har produsert matprodukter proppfulle av sukker og fett, pornoinnspillinger og realityprogrammer med silikonfylte kvinnebryster og sjekkapper med tusenvis av potensielle prospekter av det motsatte kjønn. Vi har også konstruert enorme mannekropper, gjennom enorm spising og trening.
Disse fanger og imponerer oss, da de får den delen av urhjernen vår som setter pris på styrke og kraft til å lyse opp.
Mer er ikke nødvendigvis bedre
Evolusjonært, har vi mennesker vært veldig aktive. Vi har gått mye, løftet ting, løpt fort nå og da og gravd etter spiselige saker. Noe vi derimot ikke har gjort, er å gå inn på et treningsstudio 4 dager i uken og kjøre 15 tunge sett på hver enkelt muskelgruppe. Vi har heller ikke helt nedpå proteinshakes, spist hver andre time eller satt sprøyter med insulin eller mannlige kjønnshormoner for å støtte opp om slik trening (Jeg gjorde aldri dette siste, men det er jo noe vi vet forekommer i Hollywood).
Det samme konseptet som gjelder for utholdenhetstrening, er gjeldende for styrketrening. Tar man ting til det ekstreme, lider kroppen. Hos løpere, er det spesielt hjertet som får unngjelde. Personer som bedriver maratonløping, Ironman og lignende faller oftere om enn vanlige folk, da menneskehjertet ikke er laget for gjentatt, langvarig høyintensitetsaktivitet.
Hos kroppsbyggere, er insulinutskillelse, veksthormoner og proteinsyntese oppregulert. Dette gjelder uavhengig av om man tilfører vekstfremmende dopingstoffer eller ikke. Man er i en nærmest kontinuerlig anabolsk tilstand. Dette er ikke slik ting har vært, og ikke det kroppen trives med. Tradisjonelt, har menneskelivet involvert en fluktuasjon mellom anabolisme, der ting bygges opp, og katabolisme, der ting brytes ned. Etter et måltid, lagres det næring, som så benyttes når kroppen ikke får tilført næring.
Ved ekstrem styrketrening, brytes dette mønsteret. Man bryter fortsatt ned ting – som muskelvev og glykogenlager under trening – men man innstiller kroppen på vekst og atter mer vekst. Store doser proteiner og karbohydrater, kombinert med repetisjon etter repetisjon bicepscurl, gir lite tid og plass til de grunnleggende cellerenoveringsprosessene som oppreguleres ved faste og hvile.
Trener man masse styrke, må man spise masse. Det er nærmest umulig å dekke energibehovet utelukkende med sunn mat. Henry Cavill sa i et intervju at han i opptreningsprosessen til supermann kjørte nedpå med burgere og annen kaloritung mat. Rett og slett for å få i seg nok næring. Har man ikke trent noe særlig selv, er det vanskelig å forestille seg hvor mye føde som faktisk kreves for å bygge den typen kropp vi ser hos de populære superheltene. Det er enorme mengder kylling, ris og proteinpulver som kjøres nedpå. Jobben er vel så mye å lage og spise mat, som å trene.
I så måte er det verdt å merke seg at så godt som alle sivilisasjonssykdommene våre – kviser, kreft, Alzheimers og mer – på en eller annen måte er knyttet til overdreven spising. Selv når spisingen ikke gir fettakkumulasjon, er den problematisk, da den legger stort press på mage-tarm, undergraver kognitiv helse og stimulerer et nettverk av vekstmekanismer sentrert rundt regulerings- og signalkomplekset mTORC1. Eldre menn med muskler lever i snitt lenger, men det betyr ikke at det er hensiktsmessig å leve på gymmet som ung.
Kombinert med risikoen for muskel-skjelettskader og -smerter gjør disse momentene ekstrem styrketrening til et lite attraktivt helseprospekt. Det er bedre å trene i moderasjon, og med variasjon mellom forskjellige former for aktiviteter.
Brad Pitt i Fight Club er mer forenelig med det som har vært gjeldende evolusjonært
Filmkarakterene nevnt innledningsvis representerer ikke den naturlige mannekroppen. Jeg har ikke noe mot skuespillerne personlig, men tror ikke de er med på å gi et sunt kroppsfokus for menn. Tvert imot, så tror jeg de kan være medvirkende til å skape ekstreme trenings- og spisevaner som går uheldig utover både emosjonell og fysisk helse. Objektivisering, kroppspress og spiseforstyrrelser er noe det snakkes mye om hos kvinner, men som i mindre grad diskuteres for hannkjønnet.
Filmbransjen har gjort det resten av industrien også har gjort: tatt utgangspunkt i det vi er biologisk programmert til å like, og satt det på steroider, for maksimum effekt. Dette er med på å opprettholde det enorme fokuset på kropp og sex i dagens vestlige samfunn. Bedre ville det vært om kroppene som dominerte kinoskjermene var mer i tråd med det som kan oppnås gjennom naturlig og variert spising og trening. Dette gir en slank og muskuløs fysikk (ikke så ulik den Brad Pitt har i filmen Fight Club fra 1999), men langt i fra like muskuløs som den som projiseres av dagens Hollywood.
Evolusjonsmedisin 