Evolusjon forklarer veldig mye; også COVID-19

Det er bemerkelsesverdig hvor lite snakk det har vært om evolusjon under koronapandemien. Vaksiner, mutasjoner, varianter, risikogrupper og smittevern har stått i fokus; men uten tydelig evolusjonær analyse eller begrunnelse.

Vi går rundt grøten (uten å innse det)

Under pandemien har man blant annet sett at eldre og innvandrere er spesielt hardt rammet, mens barn generelt klarer seg veldig fint; at nye varianter av viruset fosser frem, igjen og igjen; at sosial isolasjon gir melankoli; og at vi trekkes mot farefulle nyheter. Dette og mye annet kan kun forstås i lys av evolusjon.

Vaksiner

Hadde vi tenkt evolusjonært, så ville vi nok festet mye mindre lit til vaksiner enn det vi har gjort. Vi ville innsett at det å sette inn en haug med antistoff-genererende sprøyter mot problemet, ikke kommer til å ta knekken på det. Simpelthen fordi virusene vi har å gjøre med muterer og utvikler seg i en nærmest astronomisk fart.

Sett fra virusenes perspektiv, så er vaksinering et åpenbart seleksjonspress. Et press som vil forventes å gi evolusjon i retning av resistens, i den forstand at man gir varianter som unngår å bli nøytralisert av et vaksine-primet immunsystem en fordel. Dette er på ingen måte noe revolusjonært, men snarere helt grunnleggende evolusjonsvitenskap, og også det man har sett i andre og lignende situasjoner.

Dette betyr ikke at vaksinering er betydningsløst. Men det å fokusere så enormt mye på det som man har gjort, nesten utelukkende satse på massevaksinering som en løsning på en viruspandemi, låse seg inne i vente på det, fremstår fra et darwinistisk perspektiv som lite smart, for å si det mildt.

Sårbarhet

Vender vi oppmerksomheten over mot den menneskelige siden av koronapandemien, så er det flere ting som krever evolusjonær analyse. Deriblant det med at eldre og innvandrere har vært spesielt hardt rammet, mens barn har klart seg helt fint.

En del av forklaringen på dette er at naturlig seleksjon, den mest sentrale mekanismen i evolusjon, er betraktelig mer opptatt av helse og immunkapasitet tidlig i livet enn sent. Dette følger av at reproduksjon, som jo er det som er av betydning i evolusjonær sammenheng, vanligvis skjer forholdsvis tidlig i livet.

Det essensielle er at man overlever frem til man har videresendt sine gener. Det er positivt med god helse og funksjon også etter det, men det er ikke av like stor betydning. Spesielt når vi kommer opp i 70- og 80-årsaldren og videre opp, så vil det være en forventning om kraftig redusert kroppslig styrke og kapasitet, ettersom de fleste av våre forfedre ikke ble så gamle.

Med andre ord, det har ikke foreligget et tydelig evolusjonært insentiv for opprettholdelse av robustitet og motstandskraft ved så høye aldre. I kombinasjon med moderne kosthold og livsstil, som spesielt over et lengre liv kan gi store helseproblemer, bidrar dette til å forklare den økte sårbarheten blant eldre.

Men hva med innvandrere? Hvorfor har de vært hardere rammet? Det er utvilsomt flere grunner til det. Én faktor er nok at personer med mørk hud som flytter til nordligere områder står i stor fare for vitamin D mangel. Dette følger av at mørk hud fungerer som en naturlig beskyttelse mot sollys, og gir betraktelig mindre vitamin D syntese enn hvit hud ved samme eksponering. Et slikt misforhold mellom kroppslige trekk og miljø er det vi innenfor evolusjonsmedisinen referer til som mismatch.

Evolusjonært sett så er vi vant med et vitamin D nivå som ligger over dobbelt så høyt som der mange av oss befinner oss i dag. Kombinasjonen av mørk hud og vinter er spesielt skummel, ikke bare med tanke på benhelse og kronisk sykdom, men også korona, ettersom vitamin D spiller en så viktig rolle i immunforsvaret. Her ville det vært naturlig å sette inn – eller i det minste vurdere å sette inn – tiltak tidlig.

Mental helse

Et annet aspekt ved koronapandemien som fortjener å nevnes er effekten den har hatt på mental helse. I denne sammenheng er det relevant at vi mennesker tradisjonelt har levd i små grupper, bestående av genetisk nært beslektede individer. Det å bo i en stor by, omringet av «fremmede», virker kanskje normalt i dag, men fra et evolusjonært perspektiv, er det en helt annen opplevelse enn den vi er vant med.

Det samme gjelder sosial isolasjon. Dette er noe vi vet, og i høyeste grad har sett under koronapandemien, at vi mennesker ikke takler særlig godt. Vi ser dog sjelden ut til å tenke over hvorfor dette er.

Innenfor evolusjonspsykologien er det akseptert at det er det tradisjonelle gruppesamfunnet vi mennesker er best tilpasset, mentalt sett. Det at vi nå har beveget oss bort fra denne sosiale strukturen, og inn i megasamfunnene vi nå lever i, representerer et annet eksempel på ‘mismatch’; som uten tvil har bidratt til den høye forekomsten av mentale lidelser i dagens samfunn.

En annen ting som fremstår som viktig her er det at mange i dag eksponeres for en enorm mengde faresignaler, hvorav mange er «falske». Vi er programmert til å være på vakt og reagere på slike signaler, ettersom det i tidligere tider kunne bety forskjellen på liv og død. Tenk bare på hva konsekvensene kunne være av å ikke legge merke og ta hensyn til et farlig dyr som kom luskende inn i det nærliggende området.

Men i dagens samfunn, hvor man får inn nyheter fra hele verden, hele døgnet, så er slik stimuli tatt til uante høyder – spesielt under koronapandemien. Det meste av det man ser og leser har jo liten eller ingen direkte innvirkning på ens eget liv, men det utløser en reaksjon allikevel. Ikke like kraftig som den en giftig slange ville gitt, men det har en effekt. Senest i går faktisk snakket jeg med kjæresten til en vennine av meg, som hadde fått mareritt om krigen i Ukraina som pågår nå. Den har jo ikke en direkte tilknytning til hans liv, men hadde påvirket han ganske kraftig allikevel.

Slike evolusjonære innsyn gir ikke bare en forståelse av hvorfor vi reagerer som vi gjør, men også en innstilling om at vi kan gjøre lurt i å redusere og være selektive med hva vi eksponerer oss for.

Eksemplene på viktigheten av evolusjonær tenkning er mange. De ovennevnte tingene – avtakende vaksine-effektivitet, økt dødelighet blant eldre og innvandrere og mentale helseutfordringer – er jo ikke ting som ikke har blitt diskutert. Men stort sett så har de blitt brakt opp og omtalt uten at man har satt fingeren på det som er det sentrale for å forstå problemet: evolusjon!

Et systemisk problem

Koronapandemien har tydeliggjort det jeg og visse andre har prøvd å poengtere i en årrekke: Det foreligger en alvorlig og systemisk mangel på evolusjonsforståelse i samfunn og medisin. Den gjennomsnittlige lege, politiker og helseminister kan lite til ingenting om evolusjon, og forholder seg dermed heller ikke til grunnleggende lover og prinsipper i natur og biologi ved strategisering og beslutningstakelse.

En evolusjonær innfallsvinkel vil ikke alltid resultere i klare og tydelige løsninger eller tiltak, men det gir (alltid) bedre forståelse. Det gir et felles grunnlag for diskusjon og gjør at man styrer unna valg og praksiser som kanskje virker som de mest åpenbare eller naturlige i fravær av evolusjonært lys, men som under slikt lys brått fremstår som ineffektive, eller til og med farlige.