For en del år tilbake siden, begynte jeg å titte på litteratur om elektromagnetisk stråling. Det ble fort klart for meg at det er et stort avvik mellom vitenskapen og det folk har blitt fortalt. Mens biologi og helseforskning tegner et bilde av menneskeskapte trådløsfelter som problematiske, gir offentlig formidling og regulering inntrykk av at de er uproblematiske.
Jeg ser i dag på strålingen som omgir oss, fra radiomaster, rutere, mobiltelefoner og annen teknologi, som en av de mest alvorlige helseinngrepene i vår tid.
Nylig utkom det derimot en rapport her til lands som gir et noe annet bilde. Igjen, så frikjennes stråling under grenseverdiene.
Einar Flydal, som var sentral i min oppvåkning på området, har skrevet en krass kritikk av rapporten, som er vel verdt å lese, for å høre den «andre siden».
Her et lite utdrag, men lenke til hele teksten under.
Rapporten heter Svake radiofrekvente elektromagnetiske felt (100 kHz – 300 GHz) og helseeffekter – en paraplyoversikt. Dens hovedkonklusjon er at det ikke er påvist at noen slike helsevirkninger er skadelige, selv om det i rapportens drøfting, som nok de færreste leser, kryr av forbehold om hvor mye som er usikkert, om alle svakhetene i rapportene som man har gjennomgått, og om at mye forskning påviser mulige skadevirkninger.
Fra «Ingen skadelig virkning påvist» – Ny FHI-rapport skjuler helsefaren fra stråling og snur forskningsmetode på hodet» av Einar Flydal
Hvorfor får industrien lov til å holde på?
Det er flere grunner til at «trådløseventyret» får dure uhindret frem. Økonomiske interesser og bånd mellom industri, forskere og reguleringsorganer har blitt trukket frem. En annen, som går mer på det vitenskapelige, er at man har prestert å vende bevisbyrden på hodet. Istedenfor at den legges tydelig på de som fronter ufarlighetsnarrativet, har den blitt dumpa i den andre leiren, hos de bekymrede og kritiske.
Problemet for disse, som jeg assosierer meg med, er at det er svært utfordrende å skaffe uomtvistelig evidens for klare skadevirkninger på mennesker som lever som vanlig i deres miljø. Det er en haug av potensielle konfunderende variabler, og vanskelig å isolere kun effekter av stråling. Tilstander som f.eks. kreft, oppstår gjerne over mange år, som følge av et samspill av eksponeringer. Legg til at mange effekter kan være relativt subtile, og dermed vanskelige å identifisere og måle, og du står i en knipe.
Industri og regulering lener seg på dette, og sier at det ikke foreligger klar dokumentasjon for at eksponeringer under dagens grenseverdier utgjør en helsetrussel. Dette på tross av mange og store omkringliggende faretegn. Det minner meg om situasjonen med kunstige søtningsmidler og andre tilsetningsstoffer, som også lenge har vært «hvitmalt».
Det evolusjonære perspektivet
Hovedproblemet, slik jeg ser det, er at man ikke kan eller forholder seg til grunnleggende evolusjonsbiologi. Vi mennesker er ikke tilpasset de omgivelsene vi i dag lever under. Dette favner også de elektromagnetiske forholdene. Dette gir en sterk innskjerpelse om at vi bør tenke føre-var, ikke etter snar.
Det er få, hvis noen, eksponeringer som har endret seg så markant og på så kort tid, som det det elektromagnetiske har gjort. I innlegget under, fra et seminar på Litteraturhuset, snakker jeg om dette.
Så, hva kan vi gjøre når reguleringen svikter?
I det miljøet vi i dag befinner oss i, og da spesielt i bymiljøer, klarer man ikke styre unna menneskeskapte elektromagnetiske felt. Det er rett og slett en uunngåelig del av livet. Det sagt, så er det visse ting man kan gjøre for å redusere eksponeringsnivåene. Det å ikke ha mobilen påslått på nattbordet eller i bukselomma, WiFi-ruter på soverommet, o.l., er noe. Man kan bruke mer kablet. Har man nære naboer, vil man fortsatt utsettes for deres trådløsnettverk, men man kan hvertfall minke totaleksponeringen noe.
Einar Flydal deler innimellom ytterligere tips og ressurser, som vil være nyttige for de som fatter en interesse for dette temaet og ønsker å ta noen grep i eget liv. Det er uheldig at det skal være slik at man må se til andre aktører enn de som er statlig oppnevnt og betalt, men slik er det altså, og vi skal prise oss lykkelige for at vi har slike, når myndigheter og regulering svikter.
Evolusjonsmedisin 