Ekstreme kosthold er i vinden igjen. Robert Atkins sine glansdager er forbi, men dietten han populariserte er på ingen måte død. Basert på hvor ofte jeg hører ketogent kosthold, carnivore og vegansk nevnt i klasserommet og utenfor, er det tydelig at disse tilnærmingene i høyeste grad er i ernæringseteren.
I min undervisning og formidling på området har jeg poengtert at uavhengig av hvilken retning man beveger seg på plante-dyr spekteret, dvs. innholdet av vegetabilsk og animalsk mat, havner man i trøbbel om man går veldig langt til siden.
Problemer i begge retninger
Et sentralt moment er å skille mellom hva som er levelig og hva som er gunstig. Ved å spise forskjellige matvarer fra planteriket, som nøtter, havregryn, linser og bønner, vil man få i seg alle de essensielle aminosyrene på en vegansk meny, men ikke i samme mengder som ved inntak av noe animalsk mat. At inntaket tilfredsstiller et anbefalt minimum, trenger ikke bety at det ikke ville vært bedre med mer.
Noe av det samme gjelder for fett: man kan oppdrive omega-3 fettsyrer fra valnøtter og linfrøolje, men disse må omdannes til de langkjedede DHA og EPA-fettsyrene i kroppen – en prosess som er svært lite effektiv. Undersøkelser tyder på at det kun gir noen få prosent av den uttellingen man får ved å innta disse viktige forbindelsene direkte, f.eks. gjennom makrell og sild.
Det samme er tilfellet om vi beveger oss over til fettdominerte kjøttmenyer. Man kan få i seg noe fiber gjennom å spise karbohydratfattige grønnsaker, som spinat, brokkoli og kål, men bredden og mengden vil være langt mindre enn om man har flere typer og større kvanta vegetabilsk i kosten. Ditto for antioksidanter – det holder ikke med noen paprikaskiver til lunsj og litt grønt til middag for å optimalisere inntaket.
Det går ikke å fullstendig lappe via kosttilskudd
Mange tenker kanskje at de kan gjøre opp for manglene ved å ta kosttilskudd. Til en viss grad kan man jo også det. En veganer kan ta vitamin B12 i pilleform, og dermed unngå vitamin B12 mangel. Men hun kan ikke gjenskape hele balansen og bredden av næringsstoffer som utelates ved fjerning av kjøtt, fisk, egg og meieriprodukter. Igjen, så gjelder det samme på den andre siden, hos kjøttelskeren.
Dette blir spesielt tydelig i lys av kunnskapen om at maten vi har tilgang til og spiser inneholder en lang rekke komponenter utover de vi har god kjennskap til i dag. Titusenvis av stoffer finnes i tillegg til de klassiske vitaminene og mineralene. Noen av disse vet man allerede at har en effekt, mens andre er å betrakte som mørk ernæringsmaterie. Det finnes ikke kosttilskudd for disse!
Evolusjonsbiologisk vil man tenke seg at vi ikke bare har tilpasset oss de komponentene man har fokus på i ernæringsfaget per i dag, men også andre som har vært stabilt til stede i menneskekosten over lengre tid. Kontrært til hva noen kanskje tror, var det ikke slik at våre fjerne forfedre levde nesten utelukkende av kjøtt, eller nesten utelukkende av planter. Grupper som spiser et slikt kosthold, er de sjeldne unntakene. Inuittene er ikke spesielt relevante med tanke på hva vi er tilpasset. De er sin egen lille gren på livstreet, med egne genetiske adaptasjoner, og det kan også godt hende at de ville vært i bedre helse på en noe mer balansert meny.
Ikke bare suboptimalt, men farlig
Ekstreme kosthold forstyrrer syre-base balansen i kroppen, tarmflora, kardiovaskulær funksjon, hormonbalanse, hjernemetabolitter og/eller andre helseforhold. Noe vil være mer gjeldende på den ene siden av spekteret enn på den andre, men ingen ytterliggående tilnærming er fri for problematikk.
At man går ned i vekt på f.eks. et carnivore kosthold, er ikke ensbetydende med at det er en helsefremmende tilnærming. Ja, det er positivt å slanke lår- og midjemål om man er overvektig, men det kan man også klare gjennom en tryggere kostvariant. Ved å legge til noe grønnsaker, frukt og bær vil man fortsatt ha mest animalsk i kostholdet, men det vil være mindre snevert, og mer næringsrikt.
At man subjektivt føler seg bedre, trenger heller ikke beta at det er optimalt for en. Det kan være underliggende problemer, som f.eks. tarmfloraforstyrrelse, som gjør at kroppen oppleves friskere om man kutter fiberrik vegetabilsk mat, eller det kan være at det kostholdet man hadde før man gikk over til vegansk, ikke var spesielt bra. Med andre ord, det er viktig å ta høyde for eventuelle grunnårsaker før man trekker sterke konklusjoner.
Ekstreme kosthold er spesielt bekymringsverdige om de opprettholdes over tid. Det å spise svært karbohydratredusert i en kort periode er ikke nødvendigvis et problem, men om regimet vedvarer over flere måneder eller år, er risikoen større. Dette gir også mening i lys av vår bakgrunn, hvor sesongbasert spising, med ulike næringsinntak gjennom året, ville har vært gjeldende spesielt i visse miljøer.
Det er viktig å være kritisk i tolkningen av studier på dette området – Hva er kostvarianten sammenlignet med? Hvilke aspekter ved helse har man sett på – og kanskje enda viktigere, hvilke har man ikke sett på? Er det noen mulige effekter man ikke vil ha plukket opp, gjennom de prøvene og analysene man har gjort? Er det slik at studien demonstrerer at den radikale kostvarianten er bedre enn en mindre spisset variant, eller gir den intet sammenligningsgrunnlag?
Min generelle oppfordring er å være varsom med ekstreme kosthold. Disse skaper ofte blest på nett og sosiale medier, men de gir ikke bærekraftig ernæring for kropp og helse.
Evolusjonsmedisin 