Er det mitt barn?

En av de store utfordringene menn har hatt evolusjonært har vært å vite om avkom er deres eget. Kvinnen vil alltid være sikker – et barn hun bærer frem og føder er naturligvis hennes. Det innehar hennes gener. For mannen derimot, er det mer usikkerhet inni bildet. Han kan studere barnets utseende og væremåte og konkludere med at det har fellestrekk med ham selv, men han kan ikke være 100% trygg på paternitet.

En forklaring på mye

Det verste som kan skje et individ, evolusjonært sett, er å ikke få videreført ens gener. Videreføring kan skje gjennom at man støtter opp om genetisk nærliggende individer – som søsken, søskenbarn og deres barn. Såkalt inklusiv fitness. Men helst, så viderefører man også noe selv. I så måte er det uheldig om man bruker masse tid og ressurser på barn som biologisk sett ikke er ens eget. Det er ikke bare tap av midler, men også tap av mulighet til å skape noe eget.

En forventning vil derfor være at det finnes psykologiske og organisatoriske forhold knyttet til dette. Det er også det vi ser…

Polygyni er ganske vanlig, mens polyandri er sjeldent

At menn har flere koner er noe man ser i kulturer rundt omkring i verden. Det er også noe man vet fra historiske tekster at har forekommet i tidligere tider. At en kvinne har flere menn, er langt mer uvanlig. Dette er knyttet til at hunnkjønnet er den begrensende faktor i reproduksjon. Mens en mann kan avle frem hundrevis av avkom på ett år, kan en kvinne kun få ett. Hun er også nødt til å amme barnet, etter det er født. En massiv investering av tid og ressurser sammenlignet med mannens innsats.

I tilknytning til denne asymmetrien kommer paternitetsusikkerhet inn i bildet. En mann som deler en kvinne med andre menn vil ikke være sikker på om barnet hun bærer frem er hans. Genetisk sett gir det i så måte god mening at de færreste menn vil være komfortable med en slik ordning, mens desto flere kvinner aksepterer å dele en mann, så fremt han har godt med ressurser.

Seksuell sjalusi er sterkest hos menn

Menn kan reagere voldsomt på seksuelt utroskap. Det er en svært vanlig årsak til partnermishandling og -drap. At menn i så stor grad verner om deres kvinne og fyrer seg opp over mistanke eller tegn på at hun har vært med en annen, kan delvis forstås i lys av paternitetsusikkerheten. Evolusjonspsykologien unnskylder naturligvis ikke vold eller mord, men den gir oss innsikt i hvorfor ting er som de er.

Det er ikke uvanlig at en kvinne blir værende hos en mann, selv om hun finner ut at han har gått til sengs med en annen. Det kan naturligvis være flere grunner til det, hvorav økonomisk trygghet og frykt for represalier ved brudd er to. At mannens utskeielser ikke utgjør den samme reproduktive faren for kvinnen, er en annen. For henne vil det på visse måter være verre om mannen knytter seg til en annen og ikke lenger stiller opp – at han ikke kommer hjem med brød og melk til kone og barn. I så måte er det ikke overraskende at undersøkelser har funnet at kvinner oppfatter emosjonelt utroskap som det verste: at mannen har forelsket seg i en annen.

Kvinnelig kyskhet står i høy kurs

Siden ‘tidenes morgen’ har urørthet vært en svært ettertraktet kvalitet hos kvinner. Dette ses tydelig i den mest leste boken noensinne: bibelen. Der, samt i andre religioner, som Islam og Jødedommen, er det mye fokus på akkurat dette. Flere steder i verden er det fortsatt et standardkrav fra mannens side at kvinnen ikke skal ha vært med andre, om han skal ta henne som hans hustru. I vesten har feminisme og seksuell revolusjon gjort at dette ikke lenger er like fremtredende, men dydighetspreferansen er fortsatt noe som ligger der.

Promiskuitet er noe menn reagerer instinktivt negativt på, når det kommer til å forplikte seg og investere i en kvinne. Ikke bare fordi det historisk sett ville innebært at kvinnen sannsynligvis allerede ville vært gravid med en annen manns barn, men også fordi det gir inntrykk av at hun ikke nødvendigvis vil være trofast – tidligere og nåværende atferd gir en indikasjon på fremtidig atferd.

Paternitetssikkerhet påvirker atferd

Grunnen til at båndet mellom mor og barn er spesielt sterkt er at kvinnen har begrenset mulighet til å bære frem barn. Er hun 45 år gammel og har to avkom, er det alle avkommene hun noensinne vil få. I så måte gir det god mening å passe godt på dem. En annen grunn til at båndet er så sterkt, er at kvinnen er 100% sikker på at barna er hennes. Fra hennes side vil det være fordelaktig å forsikre mannen om paternitet, da det vil kunne gjøre at han investerer mer i henne og avkommet. Dette forklarer hvorfor mødre og kanskje spesielt mormødre ofte påpeker fellestrekk mellom mannen og barnet («Gutten har dine øyne!»).

I tilfeller der det er sikkert at mannen ikke er barnets biologiske far, er neglisjering og vold mot barnet mer hyppig enn i tilfeller hvor det er et genetisk bånd. Stereotypen om den kjipe stefaren er ikke tatt fra løse luften.

Konsekvenser for individer og samfunn

Skal vi skape et velfungerende samfunn, må vi ta hensyn til våre biologiske innstillinger. Det gjør vi ikke i dag. I relasjon til det vi har vært innom i denne artikkelen, var det ingen farskapstester eller p-piller i tiden der vår fysiologi og psykologi ble formet. Man levde typisk i gruppesamfunn bestående av individer som lignet mye på en selv – samme hudfarge og bygning. Dette vanskeliggjorde paternitetsbestemmelse via vurdering av barnets utseende.

At menn har iboende innstillinger knyttet til dette er noe menn, kvinner og politi kan dra fordel av å være bevisste på – i dating, samliv og kriminelle saker. Istedenfor å etterstrebe et samfunn der alt er likt for menn og kvinner, bør vi etterstrebe et samfunn der man tar høyde for psykologiske forskjeller. Dette vil gi bedre relasjoner, mindre vold og mer harmoni i fellesskapet.